tirsdag 25. oktober 2016

Det kanoniserte hyttesystemet. Om Ålhytta og noen utviklingslinjer i norsk hyttearkitektur


                                                                                           
«Kanon» er et ord av gresk opprinnelse og betyr «rettesnor» og «forbilde». I moderne tid benyttes ordet om de viktigste verkene innen en sjanger, de som har blitt normdannende. Det er her Ålhytta hører hjemme, i alle fall hvis man skal tro en jury i Morgenbladet som på slutten av 2007 kåret de tolv viktigste byggene i norsk etterkrigstid.[1] Oslo Rådhus, Regjeringskvartalet, arkitekt Arne Korsmos hjem på Vettakollen i kanten av Nordmarka, Norges Bank i Stavanger, Mortensrud kirke i en drabantby i Oslo, Borkeplassen-kvartalet i Trondheim, det ekspressive kraftanlegget Røldal-Suldal og utkikksstedet Sohlbergplassen i Stor-Elvdal som snor seg mellom furustammene. Pluss fire verk fra periodens mest sentrale norske arkitekter. Villa Schreiner og Storhamarlåven av Sverre Fehn. Og av Lund og Slaatto: St. Hallvard kloster – og Ålhytta.

I sin begrunnelse for å velge Ålhytta trakk juryen frem den fornyelse som hyttesystemet representerte. Det har et konsekvent konstruksjonssystem som gir bygningskroppen en disiplinert rytme og harmoniske proporsjoner. Dessuten muliggjør systemet utallige variasjonsmuligheter og kan tilpasses den enkelte familie, uten at Ålhytta mister sin særegne karakter.

Det var i 1966 Ål kommune i Hallingdal innbød til konkurranse om «Bedre hyttetyper for fjellområder». Det kom inn 147 utkast. Turid Haaland vant med et forslag som het «Bete/Beitski», og Lund og Slaatto fikk 2. premie med «Stev om Stav og Stolpe» og et innkjøp for en pyramide-hytte.

Begge de to premierte forslagene var moduliserte stolpekonstruksjoner med utfyllende veggfelter. Lund og Slaatto hadde langsgående bæresystem, mens Turid Haaland benyttet tverrgående rammer. Hennes forslag var fint proporsjonert og hadde en rolig, enkel rytme. Men hytta fikk gjennomgangsrom når den ble lang.

Lund og Slaattos hytte hadde en smal midtsone og to bredere sidesoner. Hytta var konstruktiv ekspressiv, men den var ikke et byggesystem og var derfor vanskelig å bygge på.

Etter konkurransen satt Ål kommune med rettighetene til typehyttene, men ingen kom og kjøpte tegninger. Yrkesskolen på Ål bygget en Lund og Slaatto-hytte, men ellers var det ingen interesse å spore. Så kjøpte Ål hyttebygg ved disponent Sigurd Kirkebøen rettighetene. Etter å ha bygd et par hytter henvendte han seg til arkitektene og spurte om de kunne omarbeide hytta slik at den ble mer arealøkonomisk. Arkitekt Jon Haug hos Lund og Slaatto hadde allerede startet et slikt arbeid. Han tok utgangspunkt i størrelsen på en seng: 2,10 m x 0,75 m. Skal man kunne komme seg ut av sengen og kle på seg, blir minste soverom 2,10 m x 1,50 m. En slik romenhet kunne også være vaskerom, kjøkken eller WC pluss garderobe. To romenheter tilsvarte en sofakrok med peis. Etter en slik minimalisering ble det på 35 m2 plass til de samme funksjonene som tidligere hadde krevd 55 m2.

Den nye versjonen, som fikk navnet Ålhytta, ble utviklet som et byggesystem med prefabrikkerte elementer. Det hadde for det første sine fordeler på fjellet hvor man ofte ikke hadde elektrisitet. Når hyttene ble satt opp om vinteren, gjaldt det å få dem lukket fort.  Med vegg- og gulvelementer laget ferdig på fabrikk tok det 1 ½ uke for to mann å fullføre en hytte på 60 m2, ferdig innredet. Dessuten ga systemet stor frihet til å utforme planløsningen etter tomtas krav og brukernes behov.

Ålhytta har en midtsone på 1,20 m, som benyttes til gangareal og hems. Sammen med de to sidesonene gir dette en innvendig bredde på 5,60 m. Hytta fins også i en smalere versjon uten midtsone. Ved å legge til moduler på 1,60 m eller 3,20 m på hyttas lengde, gir man langfasaden en variert rytme. Mot stolpenes vertikale takt spiller den liggende panelen og vinduenes horisontale strekk (de er 30 cm høye og 150 cm lange.)

Det er lagt vekt på at hytta er lavest mulig slik at den knytter seg til terrenget. Innvendig er takhøyden derfor bare 1,88 m ved yttervegg. Takvinkelen på 28 grader betyr at hytta er tilnærmet fjerdingsrøstet, dvs. at taket stiger en fjerdedel av husets bredde, og det er en normal takvinkel de fleste steder i landet.       

I 1969 bygde Jon Haug egen bolig med Ålhytta-systemet. Det ga nyttige erfaringer som førte til en videre bearbeidelse av systemet. Forholdet mellom stolpe og element ble mer raffinert. Elementene fikk fals og tetningen ble bedre. Ål hyttebygg erfarte også etter hvert hva som var mulig – og fornuftig. Det ble dessuten utviklet løs og fast innredning (salongbord, stoler, krakker, sittegruppe, kjøkkeninnredning og køyesenger).

Lund og Slaatto
Det er ikke særlig dristig å hevde at de «fire store» i norsk etterkrigsarkitektur var Kjell Lund (1927–2013), Nils Slaatto (1923–2001), Sverre Fehn (1924–2009) og Christian Norberg-Schulz (1926–2000). De var jevngamle, født på 1920-tallet, og de dominerte norsk arkitektur i førti–femti år. Norberg-Schulz var en historiker og teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn noen annen preget norske arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte byggverk og ble tidenes mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og kvalitet. Ingen andre norske arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert produksjon på et tilsvarende høyt nivå.

Det er allment kjent at arkitekt Jon Haug var den som utviklet Ålhytta og som senere foredlet den og gjennom mange tiår tilpasset Ålhytta til ulike tomter og de enkelte brukernes behov. Likevel skal vi ikke glemme at han var ansatt ved Lund og Slaattos arkitektkontor, og derfor er det nødvendig se hyttesystemet i lys av den utvikling som disse arkitektene gjennomgikk

To ulike ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så utviklingen av et formalt formspråk som skulle gjøre det mulig å skape tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.

Til den første fasen hører de klare geometriske figurene. Bygninger med store pyramideformede tak som Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus (1968). Så kubene: Chateau Neuf (1970), Eidsvåg kirke i Bergen (1985), og ikke minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966). Etter hvert ble det motsatte synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare fikspunkter. I en verden i stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur. Strukturalisme ble det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der innmaten kunne forandres når nye behov oppsto. Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur.

Den samme konstruktive klarhet som preget Lund og Slaattos store arbeider på 1970-tallet, finner man i deres trearkitektur allerede på begynnelsen av 60-tallet. Med intens energi utforsket de hvordan ulike stolpekonstruksjoners logikk både kan gi fasaden en fast rytme og samtidig muliggjøre et variert uttrykk. Også deres trearkitektur er et sentralt bidrag til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt viktig ble nettopp Ålhytta fordi den viste at strukturalismens tankeverden var nyttig for å utvikle et fleksibelt hyttesystem der klarhet og logikk kan gi et stort mangfold.

I naturen
I sitt monumentale, femhundre siders standardverk om svenske hytter slår den svenske kunsthistorikeren Ann Karin Pihl Atmer fast at Norge er i en særstilling i verden når det gjelder fritidsboliger: «Enligt siffror från omkring 1993 har Norge relativt sett det största antalet hytter i värden, eller i reella tal omkring 340.000 stycken.»[2] Men det er noen år siden. Nå opplyser Statistisk sentralbyrå at antallet hytter i Norge er 449.000, så vår internasjonale lederposisjon er nok blitt enda tryggere. Denne overflod av fritidsboliger kan ikke bare skyldes nasjonens velstand. Det avgjørende er at nordmenn gjerne tilbringer sin fritid ute i naturen.

I følge Nina Witoszek var norskdom på 1800-tallet knyttet til bøndene som bærere av de Dypnorske verdier, Grunnloven som en kodeks for den Nasjonale vilje og Fjellene og fjordene som emblemer for Nasjonal identitet.[3] En lang kystlinje med fjorder og øyer. Innlandet med dype daler, store skoger og sammenhengende fjellplatåer. For de fleste nordmenn er fortsatt det varierte og vakre landskapet helt avgjørende for den nasjonale identitet. Man ser det på filmsekvensen etter kongens TV-tale hver nyttårsaften. Det er naturscenene som dominerer, det er så vidt det vises at ganske mange nordmenn faktisk bor i byer. Dessuten er det et faktum at vi er få og bebyggelsen spredt. Det blir mye natur per innbygger

Men landet måtte «oppdages»,  kunstnerne og vitenskapsmennene måtte gjøre det synlig for oss. Rune Slagstad har forklart hvordan maleren Johannes Flintoe og professor Christoffer Hansteen i 1821 møttes ved Rjukanfossen. Den ene målte, den andre malte. Slagstad skriver: «Det nasjonale landskap ble kartlagt med et dobbeltblikk: landmålernes objektiverende blikk og malernes estetiserende blikk.»[4] Fjellheimen ble vår. Viktig var også inspirasjonen fra de første turistene, medlemmer av den engelske overklasse, som fisket laks og besteg høye fjell. Nordmennene tok raskt over. Allerede i 1868 ble Den norske turistforening stiftet, og med sine mange hytter og turnettverk har foreningen vært uhyre viktig for å gjøre fjellheimen tilgjengelig for brede lag av befolkningen. Dragningen mot den ville natur ble dessuten styrket av nasjonalheltenes vågemot, Frithjof Nansen på ski over Grønland, Roald Amundsens erobring av Sydpolen og  Thor Heyerdahl flåteferd i Stillehavet. Heltene utfordret elementene, og deres bragder ble en del av vårt selvbilde. Samtidig ble skisporten utviklet til en bred folkebevegelse og en moderne konkurranseidrett. Vi ville ut i naturen, og der trengte vi egnet husvær. En ny bygningstype måtte utvikles.

Kyst og innland
Man startet med det man hadde. De første fjellvandrerne overnattet på bondegårder, prestegårder, setre eller enkle koier. Når kravene økte, var fortsatt inspirasjonen det stedegne. Den norske turistforenings hytter ble fra den spede begynnelse tegnet av arkitekter, og utgangspunktet var at de nye bygningene skulle tilhøre den lokale byggetradisjonen.

Siden tidlig på 1800-tallet har det vært bygd sommerhus ved sjøen og enkle tømmerhytter i skogen fra begynnelsen av 1900-tallet. De nye feriehusene langs kysten var ofte inspirert av hvitmalte skipperhus. Med sommersol, badeliv og kystens åpenhet som dominerende impulser var det likevel ikke så vanskelig å la de nye sommerhusene ved strandkanten få preg av tidens stilimpulser, særlig når de hadde en viss letthet. Et eksempel er arkitekt Per Griegs sommerhus for sin far fra 1927. Det er elegant, klassisistisk  og har en symmetrisk hovedfasade med dobbeltsøyler og loggia på midten. I det neste tiåret ble det bygd en god del funkis-sommerhus langs kysten, men i innlandet var det tyngre idealer som gjaldt. Selv for de funksjonalistiske arkitektene på 30-tallet skulle hytta på fjellet oftest være laftet.

Men hadde man penger kunne dalens feriehus være ganske gedigne anlegg. Slethollin (1917) i Hallingdal for I.B. Stang og Bjørgum (1921) i Setesdalen for Emil Stray ble begge tegnet av Magnus Poulsson. Byggherrene, som var skipsredere, og hadde nok tjent gode penger under 1. verdenskrig for det er snakk om omfangsrike, symmetriske anlegg – og det virker nesten komisk når de blir betegnet «jaktstuer». De ligger nærmere våre forestillinger av hvordan eventyrenes kongsgård må ha sett ut. Fearnley-familiens sted ved Råsjøen i Romerriksåsen (1916) omtales som et jaktslott, og det er et ord som passer denne sjangeren .[5] Da skjønner vi at slike anlegg tilhører den tradisjonen fra engelskmennenes «hunting logde». Noe helt annet enn skipsredernes jaktslott ble det når Magnus Poulssons tegnet sin egen fjellhytte, Breskero ved Møsvatn (1919–43), en sammensatt bygningskropp som ser selvgrodd ut.    

Ydmyk eller selvbevisst
Etter 2. verdenskrig var stemningen en annen. Materialknapphet rådet, mange store formuer var borte og fellesskapstanken var rådende ideologi. Arkitekt Knut Knutsens eget sommerhus ved Portør (1949) uttrykker tiden bedre enn noe annet norsk byggverk. Hytta er selvutslettende, den gjemmer seg blant svabergene ved Kragerøfjorden. Ved Kragerø, ikke så langt unna, ble det femti år senere (1997) bygd et sommerhus tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk. Det har et fleksibelt konstruksjonssystem der plasseringen av husets kvadratiske søyler bestemmes av en underliggende grid som tillater at søylene forskyves for å spare furutrærne på tomta. Følsomheten for topografien er den samme som hos Knutsen, men uttrykket er et helt annet. Innlevelse i landskapet fikk sin teoretiske begrunnelse av Christian Norberg-Schulz som lanserte begrepet Genius Loci, stedets ånd, et begrep han satte inn i en krevende filosofisk ramme som de færreste arkitekter forsto seg på.[6]

Den som mest direkte fulgte i Knut Knutsens fotspor er Wenche Selmer (1920–1998). Hennes hytter i skjærgården utenfor Lillesand har en enkelhet som frigjør dem fra skiftende moteretninger. Det er interessant at Selmers arkitektur, takket være Elisabeth Tostrups formidlingsinnsats, i de senere år har fått en entusiastisk mottakelse i utlandet.[7]

Så noe helt annet: Drømmeaktig og svevende på et podium i pastorale omgivelser. Ikke et romskip, men en fritidsbolig som har et tempels klarhet, en manifestasjon av en ny livsfølelse. Farnsworth House ni mil utenfor Chicago (1945–51), tegnet av den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe, er en glassboks med et hvitmalt stålskjelett. Bad og kjøkken er en kjerne samlet på midten, ellers er alt ett transparent rom. Grensen mellom interiør og verden utenfor er brutt.   

Det gikk et halvt sekel før tilvarende fritidsboliger dukket opp i Norge. Og det er verd å merke seg at det var kongefamilien som ledet an, slik den hadde gjort med Kongsseteren i 1911. Sistnevnte er en rustikk laftekonstruksjon, en lun kongsgård med eventyrets fortryllelse. Kongefamiliens sommerhus på Mågerø ved Tjøme (1993) er derimot noe helt annet. Riktignok er den en sammensatt bygningskropp med en skjermende steinvegg og et diskret saltak over oppholdsrommet. Men den dominerende opplevelsen i stua er de store, sammenhengende glassflatene, fra gulv til tak, som tar inn den panoramiske utsikten. «Blikket føres gjennom hallen i én stor bevegelse mot landtungen med skogbrynet og sjølinjen i det fjerne. Hallen avsluttes i et fremskutt glassrom med rundskue over havet.»[8]

Kongefamiliens sommerhus på Mågerø ble tegnet av arkitektene Lund Hagem, og den kongelige suksessen ga dem mange større hytteoppdrag langs Sørlandskysten. De fleste ble enda mer rendyrkede glassbokser enn Mågerø-huset. Til samme kategori hører arkitekt Gisle Løkkens egen fritidsbolig i Skarsfjord (1998) fem mil fra Tromsø, en kompakt glassboks som åpner seg «med store glassflater mot utsikten i tre himmelretninger (…) et eventyrrike av øyer og holmer, med gode muligheter for fiske, både i fjorden og ved de mange ørretvannene innover fjellet.»[9]

Det er langt fra glassboksene ved kysten til de laftede giganthyttene på Kvitfjell. I uttrykk og størrelse nærmer de seg jobbetidens jaktslott. Men fortidens rederhyttter skulle ligge fritt i et jaktterreng, dagens børsmeglere ferierer på et byggefelt ved en slalombakke.

Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en stor produksjon av arkitekttegnede eneboliger – og hytter. Unge arkitekter har hatt gode utfoldelelsesmuligheter, og i løpet av de siste tiår har vi fått det en rik flora av særegne og, av og til, nyskapende fritidsboliger. I denne pluralistsiske situasjonen er det bemerkelsesverdig at Ålhytta fortsetter sin langvarige suksess, uavhengig av tidens skiftende trender.

Kjell Lund og Nils Slaatto vokste opp på Lillehammer og gikk ut og inn på Maihaugen gjennom hele oppveksten. Det var denne arven de transformerte til et moderne byggesystem som har vist seg utrolig slitesterkt. Jon Haugs langvarige utviklingsarbeid har bevist Ålhytta imponerende anvendlighet og gjort den til en klassiker med en kanonisk plass i nyere norsk arkitekturhistorie.

Publisert i boka Ålhytta gjennom femti år. 2016



[1] Det skal ikke underslås at undertegnede var med i juryen. De andre var Hild Sørby, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Stavanger; Ingerid Helsing Almaas, redaktør av tidsskriftet Arkitektur N; Mari Lending, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo; Mari Hvattum, professor samme sted; Jannike Hovland, arkitekt og president i Norske arkitekters landsforbund. 
[2] Ann Katrin Pihl Atmer, Livet som leves där måste smaka vildmark. Sportstugor og friluftsliv 1900-1945, side 89.
[3] Nina Witoszek, Norske naturmytologier. Fra Edda til økofilosofi, Oslo 1998, side 17.
[4] Rune Slagstad, ”Da fjellet ble dannet”, i Nils Messel, Oppdagelsen av fjellet, Nasjonalmuseet, Oslo 2008.
[5] Filmen Bør Børson 2 ble spilt inn på jaktslottet Råsjøen.
[6] Christian Norberg-Schulz, Genus Loci, Towards a phenomenology of architecture, New York 1980.
[7] Elisabeth Tostrup, Wench Selmer. Omtankens arkitektur – en biografi. Oslo 2002. Engelsk utgave: Norwegian Wood. The Thoughtful Architecture of Wenche Selmer, New York 2006.
[8] Thomas Thiis-Evensen, ”Mågerø, Tjøme”, Kongens hus. Alle kongefamiliens boliger, Oslo 1995, side 161.
[9] Niels Marius Askim, Hytte. 19 arkitekttegnede hytter, side 30.