Våler kirke

Omgitt av vidstrakte skoger klamrer Østerdalens bygdesentre seg til den gamle kongeveien som forbinder Oslo og Trondheim.  Hvert sted har sin kirke, og de har vært sentrale i folks liv. De har båret på en lang historie og vært de mest ambisiøse byggverk i hver bygd. Derfor er det ikke merkelig at mange i lokalmiljøet felte sine tårer da Våler kirke fra 1806 brant ned i 2009. Den nye kirken, som ble innviet i 2015, er svært forskjellig fra den gamle, men på en intelligent måte forholder den seg til stedet og dets historie.

            

Gamlekirken lå ved riksveien omkranset av kirkegården. Nå er det bare murene igjen etter den nedbrente korskirken. Går man i rett frem gjennom dette ”dødens rike,” kommer man til det nye, solfylte gudshuset som arkitekt Espen Surnevik har kalt en ”oppstandelseskirke.” Det er en forståelig teologi.

            

Det kvadratiske kirkerommet er ordnet diagonalt med alteret i det bortre hjørnet. Skrålinjen er forlenget bakover til dåpssakristiet. Slik festes de to sakrale rommene til hverandre, et stort og et lite kvadratisk rom i hver ende av anlegget. De skiller seg ut som spesielle figurer. De har begge tak som stiger oppover mot det ytre hjørnet. Dermed oppstår en visuell spenning mellom disse to skjeve, avkuttede pyramidene som strekker anlegget og gir det spenst.

            

Det er en lang tradisjon for at det guddommelige nærvær uttrykkes ved å gi kirkebygningen en avklaret geometrisk form. Med sin uvanlige presisjon, både i ideinnhold og utførelse, er den nye kirken i Våler vår fremste representant for denne lange linjen.

Publisert i Arkitekturmuseets årbok 2016