fredag 12. februar 2016

Erik Rudeng og Gyldendals Aktuelle Magasin

Av og til gir ikke nettet de svarene man hadde håpet på. For eksempel forteller Google meg at GAM er en ledende global kapitalforvaltningsgruppe. Eller en italiensk produsent av bilfelger. Nettutgaven av Store norske leksikon er derimot entydig. Den kunnskapskilden gir bare ett svar, en lengre artikkel som innleder med å forkynne: ”GAM er en selvstendighetsbevegelse dannet i 1976 for å gjøre Aceh-provinsen på Sumatra til egen stat, løsrevet fra Indonesia.” Er vi bare noen få personer i aldersgruppen 60++ som husker at GAM står for Gyldendals aktuelle magasin, og at hvert eneste hefte var en stor begivenhet?

 GAM utkom to ganger i året, og det ble bare fire årganger. Den siste utgivelsen var et dobbeltnummer, så vi fikk bare syv hefter i alt. Men om utgivelsene var få, så ga hvert hefte en følelse av å få noe nytt og betydningsfullt, et tidsskrift med en personlig og interessant stemme.

Det fins tidsskrifter som er institusjoner og tilsynelatende alltid har vært der. De endrer seg gradvis slik at man nesten ikke merker det. Vekten er på kontinuitet, og det er ikke avgjørende hvem som står ved roret. Time magazine er et sånt blad. Vinduet er også en institusjon, men det skifter ham hver gang en ny redaktør overtar kommandoen, et signal om at redaktøren er like viktig som institusjonen. Så er det de tidsskriftene som er fullstendig ett med redaktøren, skapt av ham eller henne, og som lever så lenge redaktøren har krefter og økonomi til å holde det gående. Som Torolv Solheims Fossegrimen (19541968) eller Aksel Sandemoses enmannstidsskrift Årstidene – Brev fra Kjørkelvik, en korrespondanse til leserne som strakk seg over 13 utgivelser mellom 1951 og 1955.

Gyldendals aktuelle magasin utkom fra våren 1977 til høsten 1980. Navnet ble i første nummer forkortet til G.A.M., men punktumene virket gammelmodige og forsvant fort. Publikasjonen var fullstendig preget av de to redaktørene, Sigmund Hoftun og Erik Rudeng, av deres vide interessefelt og imponerende formuleringsevner. Men bladet hadde, som navnet forteller, base i et stort forlagshus, en mediebedrift som den gang hadde anledning til å være sjenerøs. I det første nummeret skriver direktør Brikt Jensen om forlaget som et verksted og at GAM skal gi glimt av livet bak kulissene. Denne publikasjonen var ikke av det slaget som enkelte teatre og museer holder seg med, trykksaker som skal trekke publikum til forestillinger og utstillinger. Han skriver: ”G.A.M. er ingen trompet for de bøker som utkommer på Gyldendal i vår, snarere for dem som ikke gjør det.” GAM skulle vise at forlaget er et sted der tanke og idé samles.

Et verksted for det skrevne ord
Forfattere og forlag var et hovedanliggende for Gyldendals aktuelle magasin. ”Har du en forlagspolitikk – eller utgir du bare bøker?” blir Cappelens Sigmund Strømme spurt i den tredje utgaven av GAM. Det skal være begynnelsen på en serie, får vi vite, og i neste nummer er det Gyldendals egen Brikt Jensen som skal til pers. Allerede i bladets andre utgave er Cappelens Henrik Groth hovedpersonen, avbildet på forsiden og intervjuet over syv sider inne i bladet. ”En norsk Don Quijote” er overskriften, en av de få i forlagsbransjen som er elegant, ironisk og leptosom. Han understreket at en forlegger må bruke sin uvitenhet på en kyndig og tillitvekkende måte.

Groth-heftet hadde mer fra den norske forlagsverdenen: en omtale av to avdøde superkonsulenter, Aschehougs Harald Vindal og Gyldendals Nils Lie. Siden dukket det også opp artikler om viktige utenlandske forleggere som franske Jérôme Lindon og amerikanerne André Schiffrin og Maxwell E. Perkins. Forleggeri og litterær produksjon var et uuttømmelig felt. Peter Haars ble intervjuet om design av bokomslag, Trygve Bull skrev om politiske memoarer, og Jens Arup Seips klassiske omtale av kong Oscar IIs memoarer ble trykt på nytt. Fredrik Wandrup tok for seg hele ”det norske bokmarkedet”. ”Oversetteren – den oversette” fikk velfortjent oppmerksomhet, og undergrunnslitteraturen ble heller ikke glemt.

Ikke forfatterne heller. Jens Bjørneboe, Einar Økland og Anne-Cath. Vestly havnet på forsiden. Den produktive Tor Edvin Dahl måtte forklare hvorfor han hadde gitt opp å skrive bøker, Boris Vians mangfoldige virksomhet ble belyst, og Ebba Haslund skrev om amerikanske Christina Stead. Et imponerende antall amerikanske og kanadiske forfattere ble behandlet i vårnummeret i 1978. Litteraturfeltet var bredt og innbefattet ny kvinnelitteratur, barnelitteratur, indiansk litteratur, dokumentarlitteratur, den kristelige skjønnlitteraturen, science fiction, populærvitenskap, detektivromaner, sovjetlitteraturen og forfatternes forhold til dyr. Det var også plass til skrivende helter som Stud Terkel, Günther Wallraff, Oriana Fallaci og nyjournalistikkens Hunter S. Thompson. Hitlers yndlingsforfatter Karl May ble heller ikke utestengt.

Undergrunnsavisen Hundre blomster mente at GAMs åpningsnummer handlet for mye om etablerte forfattere. Ingen refuserte dikt. ”… det lukter ikke engang debutant noe sted.” Det kunne ikke GAM-redaktørene ha sittende på seg, og fra nummer tre fins det en egen seksjon med dikt og prosa trykt på grønt papir: ”De håpefulle”. Noen av dem ble siden usynlige, andre kjenner vi som viktige forfattere. Blant de som skulle få et vedvarende litterært liv, fins: Ragnar Hovland, Ole Robert Sunde, Laila Stien, Niels Fredrik Dahl, Erlend Aas, Erik Bystad, Fartein Horgar, Baste Grøhn, Bjørg Enger, Peter Serck og Liv Lundberg. Elleve flyvedyktige av de 31 debutantene som slapp til i GAMs spalter, det er ikke en dårlig scoringsprosent.

Samfunnsanalytikere som Johan Galtung og Eilert Sundt fikk plass, og det ble forklart hvor lett det var å bli en forfatningsfiende i Vest-Tyskland. Også filosofiske retninger som Frankfurterskolen og de franske nyfilosofene hørte med innenfor GAMs horisont.

De fire første GAM-heftene hadde den gjenkjennelige stoffmiksen som vi har redegjort for. I 1979 kom to spesialnumre som representerte et sprang ut i den store verden. Heftet om nyfilosofene ble nesten et Frankrike-nummer, og deretter fulgte en omfattende utgave om USA og Canada. Til sist kom dobbeltheftet i 1980, et mangfoldig oppsamlingsnummer om det å komme hjem, hjem til den nordiske arena, og den endelige hjemkomst. Erling Nielsen var på forsiden, Danmarks litterære ambassadør i Norge. Hans Skjervheim tok for seg sitt møte med Danmark. Danske Erik Vagn Jensen var skeptisk til norsk 1970-tallslitteratur (ingen gullalder). Forholdet mellom svensk og norsk litteratur ble belyst, og Strindberg fikk en egen omtale. Det historiske stoffet innbefatter også skandinavismen i kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Så kommer crescendo. Er Gud død? Jacob Jervell motsier Nietzsche: ”Gud lever i beste velgående.” Ole Hallesbys helvetestale, Edvard Munchs ville skrik i naturen, dikteren som pasient, Johan Borgen trøster oss med at ”Sykeleiet har også sin humor”, Per Bronken viser oss sin samling av bisarre dødsannonser. Deretter bladets siste side med et fotografi av sogneprest Kraft på Ullensaker, som er avbildet med sin familie den gang da fotografer var vanskelige å få tak i. På prestens fang ligger en liten gutt, det ser ut som han sover, men slik er det ikke. For familien var det viktig å ha ham med selv om han er død.

 Under teksten er det føyd til en ekstraopplysning: ”Dette nummer er for øvrig det siste som blir utgitt av Gyldendals aktuelle magasin. Redaksjonen sender en hjertelig hilsen til alle som har hatt glede av magasinet gjennom disse årene.”

GAM fikk tre årganger i 1970-årene og én i det neste tiåret. Bladet ble et overgangsfenomen som ikke stemte helt med hovedstemningen i noen av de to decenniene. GAMs vidtfavnende kulturelle profil sto i motsetning til ML-bevegelsens innsnevring av virkelighetens horisont, og bladet sto også fjernt fra den etterfølgende jappetidens profittjag. I 1980 hadde Margaret Thatcher allerede vært statsminister i ett år, og hun skulle regjere helt til 1990. I 1981 fikk hun selskap av Ronald Reagan, som med sine to presidentperioder også dominerte tiåret. Vår egen Kåre Willoch inntok statsministerkontoret i 1981. For Gyldendals aktuelle magasin må det ha vært naturlig å avgå med døden i slutten av 1980.

Utseendets betydning
”Hvem er f. eks. denne Ragni Nilsen som har æren for bladets fremragende lay-out? Ikke på år og dag har jeg sett et så fantasifullt grafisk produkt og en så ypperlig billedredaksjon”,[1] utbrøt Henrik Groth i sin faste spalte i Farmand etter at GAMs første nummer var ute. Et år senere ble hun presentert sammen med de to andre som skapte bladets visuelle uttrykk: Engelskfødte Judith Allan, ”bladets faste omslagstegner”, og Bjørn Brekke, som på det tidspunktet tok over layouten etter Ragni Nilsens tre numre. Hun var blitt engasjert av UNESCO for et u-hjelpsprosjekt på Maldivene, et tiårs opphold som førte til at hun fikk etternavnet Afeef. Da hun kom tilbake til Norge, var det slutt med klipping og liming, Letraset og offset. Den digitale virkelighet hadde ankommet.

Nilsen og Brekke kom fra et sterkt grafisk miljø. Profiler som Peter Haars, Gunnar Lilleng og Bjørn Roggenbihl var ansatt i Gyldendal den gangen. Selv jobbet hun og Bjørn Brekke for Gyldendals skolebokavdeling, og begge to regner arbeidet med GAM som den mest spennende delen av sin yrkeskarriere.
            
Både Sigmund Hoftun og Erik Rudeng hadde et bevisst forhold til hvordan tidsskriftet skulle se ut. Det skulle ikke være minimalistisk, men uformelt, innfallsrikt og forbausende. Bladets mangfoldige og vidsynte innhold skulle synliggjøres av layouten. En inspirasjonskilde var det amerikanske rockemagasinet Rolling Stone, som begynte som et undergrunnsorgan mot slutten av 1960-årene og ti år senere var trendsettende. Ragni Nilsen skrev om sitt forbilde i GAM 2-78. I likhet med Rolling Stone avbildet GAM alltid en person på forsiden. De fleste av GAM-portrettene var glimrende, særlig de av Einar Økland, Jens Bjørneboe og Henrik Groth. Minst heldige den lattermilde Anne-Cath. Vestly og André Glucksmann som ble grønn i ansiktet. De fargesterke og svært naturtro portrettene til Judith Allan var noe av det som i sterkest grad identifiserte GAM. Hadde bladet fortsatt, ville det nok blitt like gjevt å komme på forsiden av GAM som det ble for rockestjernene å bli avbildet på Rolling Stone. Dr. Hooks hit ”The Cover of ’Rolling Stone’” er et bevis på hvilken status det hadde.
            
GAMs glansede og fargerike omslag ble kontrastert av innmaten: matt, grovt papir (nesten avispapir) og svart-hvit trykk. Hyppig bruk av rammer og tykke og tynne linjer. Oftest tre spalter hvor ytterste spalte ga rom for forskjellige innfall som ble satt i ramme. Hovedartikler kunne ha to spalter. Brødteksten var alltid i klassiske og lettleste Garamond, mens overskriftene ble satt i minuskler med den tidsriktige og lubne Egyptienne Bold Condensed.

Illustrasjonene i GAM var et eget kapittel. Et stort arbeid ble nedlagt for å lete frem forbausende og velegnede bilder som tilførte teksten nye poenger. Mange av illustrasjonene kom fra Gyldendals fantastiske billedarkiv, som befant seg på loftet og ble bestyrt av Ellinor Ringstrøm. Dessuten var Bjørn Brekke utdannet på Kunst- og håndverksskolen og fungerte til tider som illustratør i GAM.


Ungdommer og oldiser
Da første nummer av GAM ble utgitt våren 1977, var Sigmund Hoftun 46 år, den eldste i staben og klart den mest meritterte: doktor.philos. fra Universitetet i Oslo på en avhandling om André Malraux og forlagsredaktør i Gyldendal i snart tjue år. Han var forlagets mann og garantist for at prosjektet skulle bli en suksess. Det var han som forfattet de fleste og vektigste artiklene. Hoftun skrev om Agnar Mykle, ”Vi som elsket amerikanerne”, og formulerte de gripende sluttordene i GAMs siste nummer (”Det naturlige foto”). Trolig er også den usignerte artikkelen om Robert Frost hans. Han intervjuet Rolf Stenersen, Tor Edvin Dahl, Peter Haars, Susan Sontag, Georg Borgström og Charles Bukowski. Begge redaktørene sto for intervjuet med André Glucksmann og trolig også det usignerte intervjuet med Anne-Cath. Vestly.

Erik Rudeng er 15 år yngre enn Hoftun, en ”up and coming” idémaker. Artiklene hans i GAM er om Johan Galtung, som han hadde samarbeidet med, og ”Gleden ved de store utstillinger”, et tema han skulle vende tilbake til. Han intervjuet dessuten ”The Grieg Twins”, Liv Arnesen og Bodil Thon, gyldendaldirektørens to legendariske sjefsekretærer.

I 1977 var det bare seks år siden Erik Rudeng hadde avsluttet studiene i Oxford, etterpå var han ansatt i skolebokavdelingen i Aschehoug frem til 1974. Med redaktørjobben i GAM fikk han en glimrende arena hvor hans begavelse ble synlig for en bred offentlighet, jobben ble en døråpner mot større ting som ventet. Da han avsluttet sin yrkeskarriere 37 år senere, må han ha sett at det var en linje fra Gyldendals aktuelle magasin til Fritt Ord og Litteraturhuset, fra å være redaktør for et vidtfavnende litterært tidsskrift til det å lede en institusjon og skape en arena som begge har som oppgave å stimulere meningsutveksling og kunnskapsoppbygging.
            
Erik Rudeng var 31 år i 1977, men kompenserer for sin ungdom med helskjegg. Ragni Nilsen og Bjørn Brekke var i slutten av 20-årene, og Judith Allan var 25. GAM var et sted hvor unge mennesker fikk utfolde seg. Men de hadde plass til oldiser. Johan Borgen slapp til med en novelle og et essay, 75 år gammel. Samme alder hadde Henrik Groth da han ble portrettert. Rolf Stenersen var 80 da han ga sitt siste intervju, til GAM. Fullt så gammel er ikke Erik Rudeng blitt ennå, men i likhet med nesten alle vi som skriver i dette festskriftet, er han kommet inn i oldisenes rekker. – Nå må han da ha fortjent å bli portrettert av Judith Allan!

Til sist en takk til mine informanter: Bjørn Brekke og Ragni Nilsen.

Publisert i Festskrift for Erik Rudeng



[1] Farmand nr. 5/1977.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar