Er amputasjon redningen for Y-blokken?

Innlegget fra Torgeir Rebollero Pedersen 12. august er historisk. For første gang skriver en forsvarer av Y-blokken at dens forhold til Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek er problematisk. Det er en annen erkjennelse enn vi fikk i Siri Hoems kronikk 5. august. Bjørn Cappelen skiller 13. august mellom vellykkede og mindre vellykkede endringer av byens topografi og medgir at Y-blokken kommer Deichman for nær.

            Det er riktig at jeg var med i Morgenbladets jury som i 2007 utpekte Høyblokken og regjeringskvartalet som et av de 12 viktigste anleggene etter 1945. Men min interesse for Erling Viksjø går lenger tilbake. I 1999 hadde jeg ansvaret for en Viksjø-utstilling i Arkitekturmuseet, og i avisdebatten som fulgte skrev jeg en kronikk i Aftenposten om Viksjø og hans byprosjekter. Der var jeg negativ til Oslo helseråds spisse hjørne mot St. Olavs plass og beklaget den skjebne som Y-blokken og lokket ga Arne Garborgs plass.

            Y-blokken demonstrer modernismens svake forståelse av den historiske byen. Høyblokken har en helt annet forankring i den urbane situasjon. Den tilpasser seg lindealléen og ligger der hovedinngangen skulle være i Henrik Bulls planlagte regjeringsanlegg. Nå gjelder det å forsvare Viksjø der han er sterkest og kjempe for å få tilbake den opprinnelige profilen til Høyblokken. Når det gjelder overgrepet Y-blokken, blir det en smakssak om man skal gå for amputasjon eller henrettelse. Sannsynligvis blir det siste det mest skånsomme.

Publisert i Aftenposten 18. august 2015