tirsdag 15. april 2014

Fedre og sønner. Om sammenfletting og oppkalling i arkitektfamiliene Backer og Schirmer.

Da Lars Backers Skansen restaurant åpnet i 1927 var det et av de aller første byggverkene i Norden i den nye funksjonalistiske stilen. Så fulgte Ekeberg restauranten og Horngården på Egertorget i rask rekkefølge før Backer døde i 1930, bare 38 år gammel. Ulf Grønvold har i lengre tid arbeidet med en større bok om denne halvt mytiske figuren i norsk arkitektur. Denne teksten er første kapittel i boken.
 
Festen på Hegdehaugen
 «Lars Thalian Backer 7de Juni 15». Navnet og datoen er skrevet med fyllepenn langs høyre side av fotografiet. Bildet viser en ung mann i en lett sommerdress. Han virker avslappet og er noe skjødesløst kledd, men har hvit skjorte og sløyfe.
Det siste ikke uviktig. En sløyfe er liten, den er mindre i veien enn et slips. Sløyfen signaliserer rasjonalitet, men antyder også en pretensjon om å være ’spesiell’ og kanskje ha artistiske ambisjoner. I følge sosiologiprofessoren Rob Shield[1] har sløyfen vært tvetydig og knyttet både til tjenerskap og aristokrati. Den forbindes med kelnere, utkastere, musikere, tryllekunstnere, akademikere – og arkitekter. Særlig i første halvdel av 1900-tallet var sløyfe svært vanlig blant arkitekter. Den var fast hos internasjonale størrelser som Le Corbusier og Louis Kahn, og i Norge var den en del av hverdagsuniformen til blant annet sentrale arkitekter som Herman Munthe-Kaas, Bernt Heiberg og Odd Brochmann. Bevisst eller ubevisst var sløyfen en del av modernistenes opprør mot den eldre garde. Den var også Lars Backers kjennetegn. Slik ser vi ham på bildene fra studietiden og slik malte Per Krogh ham etter hans død. Derfor er det ikke merkelig at han bar den under hjemkomstfesten i 1915. På fotografiet møter han oss med et åpent ansikt. Hendene er samlet på ryggen, han virker trygg.
På det andre fotografiet ser vi en eldre mann med bart. Hans høye skjortekrage har nedbrettede snipphjørner, slik vi kjenner det fra våre dagers smokingskjorter. Han har slips, er korrekt antrukket og likevel halvt uformell i sin tweeddress. Navnet, Herman Major Backer, er ikke skrevet på fotografiet. Det er ikke nødvendig for han har selv limt begge bildene inn i albumet. Men datoen er den samme, samme trær i bakgrunnen. Den ene mannen har inntatt posisjonen til den andre foran fotografen. Det er som vi er vitne til en stafettveksling. Lars Backer har kommet tilbake til Kristiania etter at han elleve dager tidligere avla avgangseksamen ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. Han er 23 år og klar til å begynne som arkitekt.
Faren er 59 år. Han har hatt en imponerende arkitektkarriere, men i fortsettelsen skal det bli færre jobber. Nærmer det seg et vaktskifte? Skal den unge Backer ta over? Ikke med en gang. Det ligger en mellomgenerasjon foran i løypa. Norske studenter som ble utdannet i Stockholm et tiår før Lars Backer, har allerede oppført bygninger som regnes som viktige. Men den unge Lars virker selvbevisst og sikker på at hans tid vil komme.
Far og sønn er avbildet i hagen til Villa Fridheim vest i Kristiania, Professor Dahls gate 29, på høydedraget Hegdehaugen. Hagen er siden redusert i størrelse, og den romslige sveitservillaen fra 1870-årene kan i våre dager bare sees fra en sidegate. Nå brukes huset som barnehage, og det er en krevende mental anstrengelse å forestille seg gjestene på sommerfesten i 1915 istedenfor dagens gummibukseunger.
Villa Fridheim ble bygget av Thorvald Olaf Boeck (1835-1901), jurist og kongelig fuldmægtig i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han tilhørte den dansk-norske Boeck-slekten som kan føre sine aner tilbake til Flandern og Bremen på 1160-tallet, og på norsk side har den omfattet mange viktige vitenskapsmenn, særlig innen medisin. Refsnæs på Jeløya og Losby gods i Lørenskog har tilhørt slekten.
Både Lars Backer og hans far hadde tilknytning til Professor Dahls gate 29. Herman Major Backer giftet seg i 1889 med Elisabeth Christiane Boeck (1868–1958), datter av Thorvald O. Boeck, og i 1898 ba han svigersønnen ominnrede huset. Kanskje hadde endringene å gjøre med at en av husets viktigste bestanddeler ble borte. Svigerfar Boeck hadde gjennom et langt liv brukt nesten alt han hadde av likvide midler til å kjøpe bøker. Prost Ole Gaarder Rynnings boksamling (3000 bind) i 1865 og senere deler av Paul Botten-Hansens privatbibliotek. Til slutt hadde han bygget opp Norges største private boksamling, og noen år før hans død testamenterte han det hele, 31 467 bind og over 600 manuskripter, til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim. Denne boksamlingen har også blitt en del av norsk kunsthistorie for interiøret ble avbildet av Harriet Backer (1845-1932). Maleriet er i Nasjonalmuseets eie og var lenge en del av Nasjonalgalleriets faste utstilling. Mange husker det fortsatt som et friskt og noe røft maleri med en særegen stemning. Rommet er modulert av sollyset som faller inn fra et stort vindu til venstre. Bokryggene med ulike farger tett i tett og seks rokokkostoler rundt et bord, et sted for fordypning.
Harriet Backer var uten tvil en av tidens viktigste norske malere. Det kunne være grunn god nok til at Boeck ga henne oppdraget. Det kan jo også ha spilt inn at det nå var knyttet et familiebånd mellom de to slektene siden Harriet og hennes to år yngre søster, komponisten Agathe Backer Grøndahl, var Herman Major Backers kusiner. Til sammen var de tre de mest kunstnerisk begavede i den velstående Holmestrand-slekten som ellers var preget av skippere og kjøpmenn.
Også etter at Lars Backers mormor, «Lisbeth», Elisabeth Christiane Boeck, ble enke i 1901 fortsatte huset på Hegdehaugen å være et samlingssted. Vi ser det i familiealbumet hvor slekten stiller opp til fotografering på verandatrappen eller Lars avbildes sammen med sine to søstre, Julie Elisabeth (1890-1977) og Else Margrethe (1902-1986). De var flinke søstre. Else utdannet seg til bibliotekar, Julie ble sosialøkonom, dr. philos, byråsjef i Statistisk sentralbyrå med internasjonale oppdrag og mange vitenskapelige publikasjoner, særlig innen medisinsk statistikk. Da han begynte på Tegneskolen, flyttet Lars fra foreldrehjemmet i Homansbyen opp til mormorens hus i Professor Dahls gate. Det var ikke mange hundre meterne unna, men forflytningen var et første skritt mot et selvstendig liv. Og derfor var det på sett og vis hjemme hos ham at arkitekteksamenen ble feiret den 7. juni 1915.
 
Hva er et navn?
Lars Thalian Backer og Herman Major Backer. Begge har uvanlige mellomnavn. Thalian kan være en mannlig variant av Thalia, en av de ni musene og komediens beskytter. Uansett var han rett og slett oppkalt etter den eneste andre i Backer-slekten med det mellomnavnet, nemlig sin farfar, Lars Thalian Backer (1812-1884), garnisonerende korpslege ved armeens hovedstasjon – og den første vi kjenner som utførte keisersnitt i Norge. Det gikk ikke så bra, både mor og barn døde, men han fikk en plass i norsk medisinsk historie.[2]
Lars Backers far har et mellomnavn som er enda mer eksklusivt, han er den eneste i Backer-slekten som kunnet smykke seg med navnet Major. Hva kan bakgrunnen være? – La oss prøve på en forklaring.
Den norske slekten Major stammer fra den irske nasjonalisten Robert Gonsalvo Major (1766-1839) som deltok i et opprør mot engelskmennene og måtte flykte fra en dødsdom. Han gjemte seg ombord på et frakteskip og kom til Kristiansand. Der viste han seg som en driftig herre og ble raskt en av byens ledende forretningsmenn. I 1802 giftet han seg for annen gang (han var allerede gift i Irland) med kristiansandspiken Sofie Benedicte Weidemann som han fikk ni barn med. Det syvende barnet var Herman Wedel Major (1814-1854) som ble pioner og drivkraft for utviklingen av norsk psykiatri. 
Før vi går videre og prøver å knytte sammen Backer og Major kan det være grunn til å merke seg at psykiateren også hadde et spesielt mellomnavn: Wedel. Var den irske opprøreren, eller hans norske kone, i familie med den nordtyske aldelsslekten Wedel eller dens norske forgrening Wedel-Jarlsberg? Slett ikke. Men det var i 1814 Herman Wedel Major ble født, og diplomaten og adelsmannen Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) var et av de mest sentrale medlemmene av riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er derfor all mulig grunn til å tro at både fornavn og mellomnavn til den kommende psykiater er en hyllest til lensgreven ved Tønsberg.
Det må være et tilsvarende fenomen vi ser når Herman Major Backer fikk sitt navn. Korpslegen Lars Thalian Backer og psykiateren Herman Wedel Major var begge medisinere og jevnaldrende, født i henholdsvis 1812 og 1814. Det norske medisinermiljøet var ikke stort, og de to må ha kjent hverandre. Det er ikke rart om korpslegen beundret psykiateren og hva han hadde utrettet. Hans undersøkelser av forholdene som mennesker med psykiske lidelser måtte leve under, førte til at oppgaven ble flyttet fra fattigforsorgen og fengselsvesenet over til helsevesenet. Takket være hans initiativ bygget staten Norges to første psykiatriske sykehus, Eg i Kristiansand og Gaustad i Oslo. Han ble utpekt til å lede sistnevnte, men valgte i stedet å utvandre til Amerika. Under overfarten forliste skipet, og Herman Wedel Major og hele hans familie druknet. Hendelsen må ha gjort et sterkt inntrykk på Lars Thalian Backer, og da han to år senere fikk en sønn, valgte han å hedre sin kollega med å kalle den nyfødte Herman Major Backer. 
Sammenfiltringen av de to slektstrådene fortsatte også i neste generasjon. Men la oss først gripe tilbake til norsk psykiatris far, Herman Wedel Major. Hans intense fokus på psykisk lidelse skyldtes personlige opplevelser. Hans far begikk selvmord, og hans forlovede led av angstanfall, og dette ble bestemmende for hans valg av livsvei. Han reiste til Tyskland og Frankrike for å sette seg inn i den nyeste tenkning på fagfeltet. Kronen på hans verk ble Gaustad sykehus, et anlegg som faglig var på høyde med de beste ute og ble møtt med internasjonal anerkjennelse.
Gaustads arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer som var gift med Sophie Ottilia Major (1821-1861), Herman Wedels yngre søster. Det var altså hos sin svoger psykiaterpioneren søkte arkitekthjelp. Det er via ham at det oppstår en pussig navneparallellitet mellom to arkitektslekter – og to personer – som kom til å opptre i Lars Backers liv. Men først må vi sette Schirmers virke inn i en større ramme.
 
Å bygge en nasjon
Den nyfødte nasjonen var uferdig. Det var nødvendig med hjelp utenfra. Landskap og historie var ikke utforsket. Naturen var uten tvil sublim, og det fantes rester etter en stolt fortid. Men vi manglet ekspertise til å kartlegge vårt bo – og vi trengte utenlandske fagfolk for å bistå oss med å bygge den nye fremtiden.  Vi trengte hjelp av utenlandske arkitekter.
            Først kom danskene. Slottsarkitekten, Hans Ditlev Frants Linstow (1787-1851), var fra Danmark, det var også hans assistent Johan Henrik Nebelong (1817-1871). Nebelongs hovedverk var Oscarshall og under oppføringen av den kongeboligen fikk han bistand av danskfødte Jacob Wilhelm Nordan (1824-1892) som siden kom i gang med sin egen meget omfattende praksis.
            Så kom tyskerne. Christianias to viktigste kirkeoppgaver på midten av 1800-tallet ble løst av den betydelige hamburgarkitekten Alexis de Chateauneuf (1799-1853). Han fornyet interiøret og forhøyet tårnet til Vår Frelses Kirke (Oslo Domkirke) og vant dessuten konkurransen om Trefoldighetskirken. På grunn av sykdom måtte han overlate realiseringen av prosjektet til en annen tysk arkitekt, sin assistent Wilhelm von Hanno (1826-1882), og han markerte seg som en produktiv og dyktig arkitekt. 
Men det hadde startet tidligere, og initiativet til kunnskapsoverføringen kom fra en nordmann. Professoren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1857) var den første norske maler med internasjonal berømmelse og dessuten sentralt plassert i en av kontinentets viktige kulturbyer, Dresden, hvor han bodde og underviste. J. C. Dahl var en glødende patriot. Det norske fjellandskapet var hans lidenskap. Denne begeistring smittet over på flere av hans tyske malerelever og fra og med 1834 dro flere av dem på omfattende reiser til Skandinavia. Dahl var også intenst opptatt av samfunnsutviklingen i sitt fødeland. Og da trengtes det hjelp av folk med annen kunnskap. To av Dahls studenter som dro til Norge, etter oppfordring fra ham, kom til å få betydning for norsk arkitektur. Den ene – den 23-årige Frantz Wilhelm Schiertz (1813-1887) – dro for å tegne og måle opp flere av de norske stavkirkene, eksempler på en unike bygningsarv som var sterkt truet. Siden virket han i 35 år som kunstmaler og arkitekt i Bergen.
Den andre, som Dahl fikk til å reise nordover, var den 27-årige arkitekten Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887). Schirmer ble Linstows assistent og tegnet innredning og utsmykking på Slottet. Men vel så viktig var det at han i 1842 fikk i oppdrag fra regjeringen å undersøke Nidarosdomen, slik at myndighetene kunne ta stilling til hva man skulle gjøre med det sterkt forfalne gudshuset. Et sparsommelig storting ville helst at menigheten selv tok seg av vedlikeholdet av kirken. Men tross alt var dette ikke en vanlig sognekirke. Grunnloven hadde gitt den status som kroningskirke, og dermed var dens skjebne et nasjonalt anliggende.
I nesten tretti år var H. E. Schirmer knyttet til Nidarosdomen. Han dro på studieturer til England og Normandie og skaffet seg dypere kunnskap om gotiske katedraler, rapporterte til Stortinget om domkirkens bygningsmessige tilstand, tydeliggjorde sine løsninger med et omfattende plansjeverk og utarbeidet flere forslag til hva som kunne gjøres. Til sist ble han domkirkearkitekt og startet opp restaureringsarbeidet. Men viktigst var de formuleringene han fant i 1851 som overbeviste stortinget om at kirken måtte gjenreises i sin gamle prakt: 
«I Trondhjems Domkirke havde Landets Historie ligesom concentreret sig. Den var Udtrykket af Folkets Liv og Bevidsthed, hvoraf den havde samlet de varmeste, de skjønneste Straaler som i et Brændpunkt. Den sank med Landets Magt og henfaldt i Ruiner, da Nationens indre Liv laae i den lange Dvale. (…) Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.[3]»
Slik knyttet han byggverk og nasjon sammen. Å gjenreise katedralen var ikke bare å levendegjøre vår stolte storhetstid i middelalderen. Gjenreisningen av katedralen og gjenreisningen av nasjonen var samme sak. Heinrich Ernst Schirmer ble ikke bare redningsmannen for vårt nasjonalklenodium, han var også en av periodens viktigste samtidsarkitekter, en fornyer som skapte velformede verk for en ny tid: jernbanestasjoner, fengsler, sykehus, militære anlegg, forretningsgårder, villaer og viktige kirker. Da han nærmet seg 70 år var helsen dårlig og synet sviket. Han kunne ikke lenger arbeide som arkitekt og søkte Stortinget om en mindre statspensjon. Hans innsats hadde vært avgjørende for nasjonens kulturarv, men Stortinget sa nei. Det må ha vært med bitterhet han dro tilbake til Tyskland hvor han døde etter få år.
Han etterlot seg to arkitektsønner i Norge. Den yngste, Adolf Schirmer (1850-1930), ble en betrodd embetsmann, først som bygningsinspektør for statens bygninger i og rundt Kristiania, og deretter statens konsulent i byggesaker i mer enn tretti år. Dessuten hadde han sin private arkitektpraksis som blant annet resulterte i to vakre bankbygninger i Trondheim. Men viktigere var hans innsats for realiseringen av Nasjonalgalleriet. Faren røk uklar med byggekomiteen, og den unge arkitektsønnen tok over. Han bearbeidet farens forslag, sløyfet kuppelen over midtpartiet og utarbeidet planer for de to sidefløyene. Disse ble reist i de neste førti årene under ledelse av hans tidligere assistent, Ingvar Hjorth (1862-1927).
Den eldre broren, Herman, ble gitt morens pikenavn, Major, som mellomnavn. Heller ikke han fikk en så omfattende arkitektkarriere som faren, likevel huskes han som en sentral skikkelse i norsk arkitektur. En av grunnene er hans betydelige innsats for vern av verdifull eldre bebyggelse. Den interessen fikk han uten tvil tidlig innpodet av sin far som han skal ha hjulpet med tegnearbeidet for Nidarosdomen. Men det er en annen kirke som mer permanent knytter de to sammen: Gamle Aker kirke. Etter mange viderverdigheter ble kirken restaurert av Heinrich Ernst Schirmer (og Wilhelm von Hanno) på 1850-tallet. På sørsiden er hans eldste sønn, Herman Major Schirmer (1845-1913), begravet. Over graven er det reist et keltisk-lignende steinkors med innslag av norrøn drageornametikk. På forsiden er «HERMAN M. SCHIRMER» hugget inn og på baksiden hans posisjon, «RIKSANTIKVAR». Nå var det vanlig på den tiden, og senere, å ta med yrket til den avdøde, men her kan det virke noe overdrevet siden Schirmer bare satt i stillingen de siste fem månedene han var i live. Men embedet var nyopprettet, og kanskje følte de som begravet ham at han i realiteten lenge hadde fungert som nasjonenes fremste beskytter av vår bygningsarv. Ikke minst ved sin ledelse av Fortidsminneforeningen, som han vitaliserte etter en palassrevolusjon i 1899.
Likevel huskes Herman M. Schirmer mest for sin virksomhet som lærer ved Den kongelige Tegneskolen, først i bygningslære (1873-1884) og siden som overlærer i ornamentlære frem til bygningsklassen ble nedlagt i 1912. I disse posisjonene var han en inspirerende og kunnskapsrik lærer som fikk stor innflytelse på en generasjon av kommende norske arkitekter. En av hans siste elever var Lars Backer. Og dermed ble hans vei inn i arkitektyrket flankert av to farsfigurer, to arkitekter, som nesten hadde samme navn: Herman Major Schirmer og Herman Major Backer.   


[1] Rob Shield i artikkelen ”A tale of the Three Louis: Ambiguity, Masculinity and the Bow Tie,” i The Mens’s Fashion Reader, Ed. Peter McMeil og Vicki Karaminas, London og New York 2009.
[2] Dette skjedde i 1843. En kvinne hadde ligget med kraftige rier i fem døgn og skulle føde tvillinger. Begge barna var døde da de omsider ble tatt ut, og moren døde to dager senere. Den første gang det ble utført et keisersnitt i Norge hvor barnet overlevde, var i 1849. Første gang også moren overlevde var i 1890.
[3] Heinrich Ernst Schirmer, Forslag af 30. april til Restauration af Trondhjems Domkirke sitert i Gunnar Danbolt, Nidarosdomen. Oslo 1997, s. 297.