Betenkelig

Det er betenkelig hvis Nina Marie Andersen er behandlet dårlig av Arkitektnytts redaksjon. At redaksjonen presenterte hennes artikkel i nr. 1-2013 slik at synspunktene ble forvrengt. Det er sånn Andersens debattinnlegg (”Betenkelig ambisjonsnivå”) på bladets nettside må forstås. Der forsikrer hun at hun IKKE mener at ”bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet” om Nasjonalmuseet bygges som planlagt. Det får en til å stusse siden den forutgående artikkelen nettopp ble innledet med det retoriske spørsmålet: ”Er Forum Artis dødsstøtet for bylivet rundt det nye Nasjonalmuseet?”

Nå er det ofte slik at redaksjonen skriver ingressen, og derfor kan det være den som legger disse ordene i munnen hennes. Men jeg er ikke sikker. Varselropet i ingressen blir i fullt monn bekreftet av både overskrift og selve artikkelen. La oss ta den fikse overskriften første: ”Vestbanesåret” som alle skjønner bør leses som ”Vest-banesåret” og spiller på dødsrallingen i ingressen.

Det er en stemningsendring fra Andersens første artikkel til den andre. I den første var indignasjonsnivået høyt og varsellampene lyste, nå spør hun helt rolig om mine uttalelser varsler et lavt ambisjonsnivå på Nasjonalmuseets vegne. Det er det som i så fall er betenkelig. Trompetfanfarene er byttet ut med en hevet pekefinger.

Det hun ønsker å diskutere ”er hva museet bidrar med i utviklingen av området.” Svaret er opplagt. Museets fremste bidrag er å være strøkets største publikumsmagnet. Men er nå det sikkert? I alle fall har Andersen sine tvil. Hun skriver: ”At folk vil strømme til, er en påstand generert av stipulerte besøkstall og et brennende ønske fra byggherrens side.”

Nasjonalmuseet er hvert år Norges mest besøkte museum. Vil publikum slutte å være interessert i landets viktigste kunstsamling? På Vestbanen vil de kunne se dobbelt så mange kunstverk som de kan i dag. Dette blir Nordens største museum. Er det ikke realistisk å tro at det vil bli flere besøkende enn nå? I dag kommer det en halv million i året. Er det da bare feberfantasier å si at ”folk vil strømme til”?

Dessuten vil bydelen få en kvalitetsbygning som knytter seg til den lange linjen i europeisk museumsarkitektur. Den har ikke dekonstruerte eller flaksende, skulpturelle former. Den har ikke et offentlig tilgjengelig skråplanstak, som Operaen. Den er ikke trukket opp fra bakken slik at man kan legge en park under. Derimot åpner den seg med rause vindusflater til de funksjonene i museet hvor det er naturlig. På mange måter er det et museum innenfor den store tradisjonen i museumsarkitekturen. Salene ligger enfilade eller er ordnet rundt et gårdsrom. Nesten alle rommene er rektangulære. Og det er begrenset hvor mye bygningen åpner seg mot omgivelsene.

Men er dette godt nok i 2013? Andersen er klar på at Nasjonalmuseets forhold til omgivelsene er kritikkverdig. Andre vurderer det annerledes. I Klassekampen 2. februar uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO: ”… en skal også huske på at ikke alle områder i byen trenger å være en interaksjon mellom inne og ute. Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser. Dette er ikke et forsvar for lukkede byrom alltid, men jeg tror at dette bygget kommer til å få en så flott materialitet at det forsvarer den lukkede fasaden.”

Berlin-Philharmonien var helt revolusjonerende da den åpnet på 1960-tallet. I stedet for en rektangulær sal med orkesteret i enden, plasserte Hans Scharoun musikerne i midten og publikum på terrasser rundt. Noen trodde da at alle konsertsaler i fortsettelsen ville bli som den i Berlin, men i dag bygges det like mange av begge slag.

Troen på det store paradigmeskifte og at tidligere tiders løsninger nå er forkastelige, banaliserer ordskiftet. Marianne Skjulhaugs uttalelse viser til en mer nyansert virkelighetsforståelse og at de faglige sannheter ikke er så opplagte som Andresen vil ha oss til å tro. Selv om kjendisene i dag skal ”by på seg selv” og vi dyrker ”åpenhet” på nesten alle samfunnsfelt, så er det ikke sikkert at alle museer nå bør invitere allmennheten opp på taket eller ”åpne seg mot omverdenen”. Det hemmelighetsfulle huset er fullt av skatter, det har sin attraktivitet uansett. Folk vet det.

Til sist: Andersens store trumfkort er det jødiske museet i Berlin. Hun skriver at der kan man ”besøke den nydelige hagen også uten å løse billett, skjønt man først må gjennom sikkerhetskontrollen.” Det må dreie seg om Der Garten des Exils. Den ligger utenfor sikksakk-bygningen til Daniel Libeskind og kan nås via en underjordisk korridor fra inngangspartiet. Hagen har smale passasjer mellom de 49 høye og smale betongpilarer som er plantebokser for hvert sitt tre. Betongpilarene står på skrå, syv rader med syv pilarer i hver rad. Betongpilarene er innenfor i et nedsenket kvadrat som folk utenfra kan se ned til.

Det er mange år siden jeg besøkte dette museet og derfor er det noe vanskelig å diskutere i detalj hvordan sikkerhetsspørsmålet er løst der. Men jeg har nå fått tak i landskapsarkitekten for det jødiske museet som forsikrer om at man må ha billett for å besøke Der Garten des Exils. Uansett er det tvilsomt om det blir en nydelig nedsenket ”hage” med betongpillarer utenfor Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Publisert på Arkitektnytts nettside i mars 2013