torsdag 1. januar 2009

En arkitektonisk gullalder?


Hvorfor bygger vi ikke flere vakre bygninger? Hvorfor ble det rot med ny kunsthøyskole i Bergen?

- Hvilke bygninger viser du utenlandske arkitekter som kommer på besøk, spurte en kollega meg for noen dager siden. Selv pleide han å ta dem med til St. Hallvard kloster på Enerhaugen. Jeg nikket og svarte ”St. Hallvard og Mortensrud kirke. Pluss noen funkisbygninger fra 30-årene.”

St. Hallvard er fra 1966, Mortensrud kirke stod ferdig nesten førti år senere. Det er langt mellom arkitekturens mesterverk i Oslo, bygninger som ikke bare holder god norsk standard, men hører hjemme i den internasjonal førstedivisjon. Nå vil dette endre seg noe i løpet av de to neste årene når våre to største arkitektnavn, Sverre Fehn og Snøhetta, får ferdig sine første byggverk i hovedstadens sentrum, nemlig Arkitekturmuseet og Operaen. Men likevel sniker det seg inn en beklemmende følelse: Vi har penger i overflod, og vi bygger mer enn noensinne. Skal ikke vår generasjon etterlate seg byggverk som er på høyde med de mulighetene vi har. Hvorfor bygges det ikke flere bygninger av høy arkitektonisk klasse? Hvorfor er ikke dette en gullalder for norsk arkitektur?

Spørsmålet må stilles mot en historisk bakgrunn. Norge har vært en lillebror i Norden. Sverige har hatt Gunnar Asplund, Finland Alvar Aalto og danskene Arne Jacobsen og Jørn Utzon. Vi har ikke hatt tilsvarende arkitektstjerner. Men i løpet av de to siste tiårene har forholdene jevnet seg ut mellom de nordiske nabolandene. Norsk arkitektur har fått en oppmerksomhet vi aldri tidligere har hatt. Utenlandske fagtidsskrifter har laget egne hefter om norsk samtidsarkitektur og utstillinger om norsk arkitektur har fått blitt tatt vel i mot ute.

Men likevel spør en seg: Hvor ser en atskillig flere interessante bygninger i Østerrike, Spania og Sveits? Vi bygger en masse som er hederlig og fornuftig, men hvorfor er det så langt mellom det ypperlige? Hvorfor er det slik, hvis det er riktig, som vi tror, at vi har mange talentfulle arkitekter?

En måte å nærme seg problemet på, er å se nærmere på listene over prisbelønnede bygninger. Da oppdager en at Norge skiller seg ut fra de ledende europeiske arkitekturlandene på ett avgjørende sett: Hos er det de offentlige byggherrene, og da særlig Statsbygg som dominerer. I de ledende arkitekturlandene er det mange private ambisiøse byggherrer. Da Veritas skulle bygge sitt hovedkontor på Høvik, gikk de til et av landets ledende arkitektkontor og resultatet ble et byggverk som hører hjemme blant høydepunktene i norsk etterkrigsarkitektur. Telenors og Norske Skogs hovedkontorer på Fornebu vil også bli stående som de mest ærgjerrige og vellykkede satsingene fra de senere årene. – Men i Norge er det få av de viktige bedrifter som har forståelse for at arkitektonisk kvalitet er gunstig som signal om firmaets generelle nivå. Og boligmarkedet er så opphetet at alt blir solgt uansett, der er det ikke nødvendig med arkitektoniske kvaliteter. Nettopp derfor blir Marienlyst Park et skinnende unntak, en uforklarlig perle av et boligområde.

Når det er så lite av kvalitet som kommer fra den private sektor, blir det helt avgjørende at det offentlige – og da særlig Statsbygg – ikke roter. Og det er vel det man har en sterk følelse av har skjedd i Bergen. Der gikk Statsbygg høyt opp på banen og inviterte ledende europeiske arkitektkontorer til å konkurrere om ny kunsthøyskole. Det ble en drømmereprise på operakonkurransen i Oslo: Snøhetta vant med et spektakulært byggverk. Men i ettertid har en skjønt at det var ikke en prestisjefull offentlig bygning som skulle reises, bare en høyskole. Ambisjonene ser ikke ut til å ha vært forankret i Kunnskapsdepartementet, og det var ikke økonomi til det oppsiktvekkende Snøhetta-prosjektet. Kanskje ikke så rart at arkitektene føler seg lurt. Det skaper ikke en tillitvekkende stemning nå som vi står foran den mest avgjørende arkitektkonkurransen på lenge: Nasjonalmuseet på Tullinløkka. For det er nødt til å bli et mesterverk. Vi må ikke rote bort den sjansen til å skape et byggverk som vår generasjon kan være stolt av. Noe som det er verd å vise frem til de besøkende.

Publisert i Dagens Næringsliv 14. juli 2006.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar