fredag 2. januar 2009

Berlin skifter ham


Vil man være orientert om utviklingen i dagens arkitektur, er et besøk i Berlin nødvendig.

Berlin er ingen gammel by; den er cirka to hundre år yngre enn Oslo. Lenge var det heller ingen stor by. Den ble en viktig metropol lenge etter Paris og London.

På begynnelsen av 1800-tallet skapte mesterarkitekten Karl Friedrich Schinkel en rekke byggverk som hører til arkitekturhistoriens fremste og omformet dermed den prøysiske hovedstaden til en av de mest elegante europeiske byer. Han tegnet Vakthuset, Det gamle museet og Slottsbroen; edle, klassisistiske byggverk som ligger til byens hovedgate Unter den Linden og fortsatt preger vårt bilde av Berlin.

I 1871 ble Berlin rikshovedstad. Nå het herskeren keiser og de offisielle byggverkene ble mer pompøse. Mellomkrigstidens modernisme fikk en brå slutt da Hitler kom til makten i 1931. Selv var han en meget ambisiøs byggherre. Hans gigantiske planer for «Germania», som Berlin skulle hete, innbefattet en fem kilometer lang nord-syd akse som skulle ende i en folkehall som kunne romme 180 000 tilskuere. Når vi i dag trer ut av den nyoppussede Riksdagen, kan vi tenke på at denne store bygningen ville blitt liggende som en dukkestue ved siden av Hitlers kjempehall. En grunn til at tyskerne nå forholder seg så fritt og moderne til den gamle riksdagsbygningen, kan være at de vil ut av historiens lange skygger. Skjønt helt fraværende er ikke de nazistiske byggherrer; et par av hitlertidens offisielle bygninger er nå tatt i bruk som departementskontorer.

I etterkrigstidens delte Berlin ble det reist en del viktige byggverk. Mies van der Rohes nasjonalgalleri i stål og glass fra 1960-tallet er en uhyre elegant bygning, og like ved finner man to bygninger av Hans Scharoun, Det prøysiske statsbibliotek og Filharmonien. Begge har meget opplevelsesrike interiører. Samtidig reiste kommunistregimet i Øst-Berlin stalinistiske fasader langs den brede Karl-Marx Strasse. Det var en bakstreversk arkitektur, men i dag kan en se at den har sine kvaliteter.

Etter murens fall i 1989 og gjenforeningen av de to tyske riker, har byggeaktiviteten vært intens. Store internasjonale selskaper legger sine hovedseter til Berlin, og byens hovedstadsfunksjon gjorde at statens styringsverk fikk stort behov for arealer. I flommen av bygninger som reises i Berlin, er det tre eksempler som peker seg ut: Riksdagen og bebyggelsen rundt den, den enorme bygningsmassen ved Potsdamer Platz - og til sist den mest merkverdige - det jødiske museet sør for sentrum.

Riksdagen er en nybarokk bygning fra 1894 som ligger like ved Brandenburger Tor. Den ble påtent i 1933 og siden skadet under krigen. I 1960-årene ble den satt i stand på en klumpete måte. Etter gjenforeningen vant den engelske arkitekten Norman Foster konkurransen om å fornye bygningen. Han har gitt Riksdagen en høyreist glasskuppel med en speildekket trakt i midten. Den leder dagslyset ned til de folkevalgte. De besøkende nyter utsikten fra ramper som snor seg oppover i en spiralbevegelse. Symbolikken er enkel og klar. Folket er over de folkevalgte og kan skue ned på parlamentarikerne. Det er folket som har utsynet til byen og landet.

Et annet utblikk over byen får man fra Info Box, en treetasjes, rødmalt, utstillingsbygning på søyler. Den forteller om de store forandringene som Berlin gjennomgår og man skuer ut over Potsdamer Platz der bygningene tårner seg opp. Sony reiser sitt europeiske hovedkvarter, og et datterselskap av Daimler Benz bygger ut den største biten. Mange internasjonalt kjente arkitekter bidrar. Ikke alt er blitt mesterverker, men mye er meget imponerende. Richard Rogers har formet noen ekspressive bygninger; kontorer nederst og terraserte boliger ovenpå. Den tysk-amerikanske arkitekten Helmut Jahn har samlet Sonys bygninger rundt et torv som er dekket av en stor teltkonstruksjon. Italieneren Renzo Piano har tegnet mange bygninger av varierende format som bindes sammen av en ytterkledning bestående av nyskapende, gule, keramiske fliser. Området inneholder kontorer, kinoer, spillekasino, butikker og boliger. Det yrer av folk, og det ser ut til at man her i løpet av noen få år har klart å skape en gigantisk bydel med gode urbane kvaliteter.
Adskillig merkeligere er det jødiske museet ved Lindenstrasse. Det ligger inntil en stor barokkbygning fra 1700-tallet som på 1960-tallet ble innredet som bymuseum for Berlin. I hagen ved siden av er det nå reist en metallkledd sikksakk-formet bygning tegnet av den polskfødte Daniel Liebeskind. Vinduene ser ut som striper, eller kloremerker. Vi skjønner at bygningen befinner seg fjernt fra all normalitet.

Inngangen er via den gamle bygningen, ned en trapp til kjelleren under Liebeskinds museum. Her nede møter vi tre kryssende korridorer. Den ene ender i et 22 meter høyt betongtårn, holocaust tårnet, og skal altså minne oss om jødendes skjebne under siste verdenskrig. Den andre slutter med et gløtt ut til en hage med 49 betongbokser og skal symbolisere jødenes hjemløshet siden de ble fordrevet fra Israel. Den tredje korridorer leder fra den gamle bygningen og opp i den nye og står for kontinuiteten som tross alt også fins i jødenes historie. Ovenpå krysses bygningens forvridde form av en serie med «tomrom», en svartmalt akse som den besøkende må over på sin vandring gjennom bygningen.

Foreløpig er ikke utstillingene på plass, og guidene fremviser i dag bare Liebeskinds bygning. Frank Gehrys Guggenheim museum i Bilbao fungerer faktisk utmerket, det skal bli spennende å vende tilbake til Berlin om noen år å se om utstillingsobjektene kommer til orde i Daniel Libeskinds smerteskrik av en bygning.

Publisert i Dagens Næringsliv 4. februar 2000

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar