tirsdag 12. september 2017

Nationaltheatret som urban bølle



Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.
            
I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017


mandag 19. juni 2017

Begge museene hører hjemme på Tullinløkka


 Lenge ønsket Kulturhistorisk museum seg bort fra Tullinløkka (og Bygdøy) til et nytt samlet museumsanlegg i Bjørvika. Disse planene ble skrinlagt, og under direktør Rane Willerslevs kloke ledelse ble det en ny verdsettelse av Historisk museums kvalitet og betydning. Den vakre jugendbygningens utsmykkende detaljer fra vikingtid og stavkirkenes halvmørke beretter om nasjonens historiske opphav. Selv om dagens museum har en bredere kulturhistorisk basis, må det være en lykke at museet nå «mentalt har vendt tilbake til Tullinløkka» og bygningen som er dets urhjem.

På tilsvarende vis er det med Nasjonalmuseet. I snart ti år har institusjonen hatt blikket vendt mot Vestbanen og det nye museumsbygget som nå reises der. Man har vært redd for å snakke høyt om Nasjonalgalleriets posisjon i norsk kulturhistorie og at norsk kunstliv utviklet seg symbiotisk med den etappevise utbygging av museet. Bygningen og norsk kunsthistorie er intimt forbundet. De renessanseinspirerte fasadene forteller hva dette er: en nær slektning av tilsvarende kunstmuseer som ble bygd rundt om i Europa på 1800-tallet.

Nasjonalmuseet kan nå snakke tydelig om sitt store behov for utstillingslokalene utover det nybygget vil gi. I løpet av de senere tiår er det bygd opp viktige private samlinger som det vil være en ulykke om institusjonen må takke nei til. Dessuten vil det være galskap om den kulturelle kontinuitet brytes og Nasjonalgalleriet ikke lenger skal være vårt nasjonalgalleri. Kunsthistorien og kulturhistorien bør fortsatt ligge som to parallelle beretninger på hver sin side av løkka.

Rektor Ole Petter Ottersen og museumsdirektør Håkon Glørstad har uttrykt misnøye med Menons rapport om Nasjonalgalleriets fremtid. Statsbyggs konseptvalgsutredning foreslo at Kulturhistorisk museum burde overta det ærverdige kunstmuseet. Menons kvalitetssikring kom til en annen konklusjon: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum likestilles og valget mellom de to er et politisk spørsmål. Det er godt at Statsbyggs skjeve rapport ikke ble stående uimotsagt. Menon har skapt en balansert situasjon hvor Tullinløkkas kulturhistoriske ladning nå kan få avgjørende betydning.

Om noen år vil en stor utvidelse skape en helt ny situasjon for Vikingskipmuseet. Dessuten har det lenge ligget i kortene av Kulturhistorisk museum overtar Kristian Augusts gate 23 når Nasjonalmuseet snart forlater sitt administrasjonsbygg. Dermed frigjøres Historisk museum for slike støttefunksjoner og vinner mye utstillingsareal. Skulle det være behov for mer, bør det bygges en smal, frittliggende utstillingsbygning langs Kristian Augusts gate. Dermed vil Tullinløkka få en naturlig avslutning, og de to museene blir visuelt bundet sammen. Vår fremste urbane komposisjon (universitetet og de to museene) blir skjermet for det meget uheldige jusbygget som ENTRA nå reiser. Dets oppblåste og oppløste form skyldes politiske vilje til broilervekst og uforstandige råd fra Riksantikvaren.

Publisert i Dagsavisen 6. juni 2017



Anerkjennelse utenfra



Fjorårets monografihefte om Carl-Viggo Hølmebakk, utgitt av japanske Architecture and Urbanism, var ikke en isolert hendelse. Det bekreftet norsk arkitekturs styrkede internasjonale renommé.

Ved århundreskiftet utga to nordiske arkitekturtidsskrifter egne temahefter om norsk samtidsarkitektur.[1] Den slags anerkjennelse fra naboer er ikke hverdagskost. Når det likevel fikk liten oppmerksomhet, skyldtes det at mange andre utenlandske publikasjoner hadde gjort det samme.

Det er udiskutabelt at norsk arkitektur har fått økt internasjonal prestisje og at antallet norske presentasjoner i internasjonale fagtidsskrifter har økt kraftig siden 1980. Vi skal ikke her gi noen fullstendig oversikt over dette fenomenet, men trekke frem to sentrale tidsskrifter som har viet norsk samtidsarkitektur spesiell oppmerksomhet: The Architectural Review (London) og Architecture and Urbanism (Tokyo).

Vår mann i London
I 1977 ble utstillingen Finland bygger 1970-75 vist i Oslo kommunes informasjonssenter like ved Konserthuset i Vika. Det var den femte utstillingen i en serie som det finske arkitekturmuseet sto for. Disse presentasjonene, som ble visst rundt om i verden, skal ha bidratt sterk til den solide posisjonen finsk samtidsarkitektur hadde i etterkrigstiden, også etter Alvar Aaltos døde i 1976.

Da Norske arkitekters landsforbund opprettet Norsk arkitekturmuseum i 1975 var en av hovedgrunnene  at man ønsket en institusjon som kunne gjøre det samme promoteringsarbeidet som det finske museet hadde stått for, og bare tre år etter museets opprettelse, var en tilsvarende norsk utstilling klar: 10 år norsk arkitektur 1978.[2] Den hadde en enklere form og var mindre omfattende enn det finske forbildet, men fungerte som et forspill for det som fulgte.

Fortsettelsen kom åtte år senere. NAL fylte 75 år i 1986, og jubileet ble markert med en mer ambisiøs presentasjon av nyere norsk arkitektur. Den satsingen gjaldt tiåret 1975-1985, og var et samarbeid mellom Arkitekturmuseet, som laget utstillingen, og Byggekunst, som lot et dobbeltnummer være katalog for utstillingen. Siden har Arkitekturmuseet laget oversiktsutstillinger hvert femte år, en norsk og en engelsk versjon. Sistnevnte har vært finansiert av Utenriksdepartementet og må ha hatt betydning for å gjøre norsk samtidsarkitektur kjent for et internasjonalt publikum.[3]

Det som er viktig i vår sammenheng er at redaktøren for Architectural Review i London, Peter Davey, ble invitert til å sitte i juryen. Dette gjorde han hele fire ganger og hver gang skrev han en kommentarartikkel i det Byggekunst-heftet som var utstillingens katalog.[4] Det viste seg at Davey som nyutdannet arkitekt hadde bodd et år i Oslo og jobbet på et norsk arkitektkontor, noe som gjorde at han hadde en «soft spot» for Norge.

Architectural Review har blitt utgitt hver måned siden 1896 og i etterkrigstiden har tidsskriftet flere ganger introdusert nye begreper, som Gordon Cullens «townscape» på 1950-tallet. Peter Davey ble redaktør i 1980 da bladet manglet en tydelig profil. Det fikk det med den nye redaktøren som både hadde arkitekturhistorisk kompetanse[5] og dessuten kommenterte samtidsarkitekturen med tydelighet. Han trakk frem bygninger med lokalt særpreg og likte uvanlige stilformer som ekspresjonisme og organisk arkitektur. Dessuten gjorde han bladet til et internasjonalt tidsskrift med ambisjon om å sveipe over hele kloden.

At en så profilert redaktør, som ledet et av verdens ledende arkitekturtidsskrifter i 25 år, var positivt innstilt til Norge, var en lykke. Og når han i tillegg gjennom to tiår deltok i et juryarbeid som ga ham en grundig orientering om norsk samtidsarkitektur, er det ikke rart at Architectural Review i hans redaktørtid viste langt flere norske bygninger enn tidligere.

La oss være tydeligere: Før Peter Davey ble redaktør, var norsk arkitektur helt usynlig i AR[6]. Nå ble det annerledes. Syv presentasjoner av norske bygninger på 1980-tallet, hele 44 på 1990-tallet, 29 i det første tiåret i det nye århundre, men bare tre bygninger etter 2010[7]. Hele seks ganger har en norsk bygning vært på forsiden[8], og augustnummeret i 1996 var et spesialhefte om norsk samtidsarkitektur.

Det er ikke arkitektene selv som presenterer sine verk i Architectural Review, de blir gjennomgått og vurdert av andre fagfolk. I disse årene benyttet bladet blant annet Ingerid Helsing Almaas og undertegnede. Siden ble det engelske arkitekter som hadde vært i Norge å sett bygningene. Eller så skrev Peter Davey anmeldelsene selv, av og til under sitt synonym Henry Miles når han bare hadde fotografier og tegninger å holde seg til.

Peter Daveys leder i hans norgesnummer (8/1996) har overskriften Civilisation in the North, og der forteller han om Oslos urbane kvaliteter. Han beskriver de meningsbærende institusjonenes tetthet rundt Karl Johan-aksen. «This humanistic and rational model of civilised life is precise and elegant» Han roser nyere bygninger som Norges Bank og VG-huset og særlig Aker Brygge «one of the finest inner-city developments built anywhere in this century.» Davey beklaget at det er så lite nyere norsk byarkitektur med i norgesnummeret. Grunnen var at mye allerede var presentert i AR. Til gjengjeld tok heftet med bygninger fra mange deler av landet av: Karasjok, Bergen, Jæren, Stavanger, Bamble, Portør, Lillehammer, Tromsø, Eidsvoll og Trondheim.

Davey ser villateppet som sprer seg rundt Oslo, og mange andre byer, og han liker det ikke (California transported to the north.) Selv om den nye oljerikdommen har forandret Norge «remains a dignified Scandinavian respect for the values of society, balanced with respect for the importance of every individual within it.» For Davey er Norge en anstendig nasjon hvor det fortsatt fins felleskapsfølelse og en nærhet til naturen og det naturlige.

Sett fra Japan
Architecture and Urbanism (A+U) utkommer månedlig, og den fortløpende nummereringen tyder på at bladet ble startet på begynnelsen av 1970-tallet. Tidsskriftet utmerker seg med sikker arkitektonisk vurderingsevne og nyter høy internasjonal prestisje. Layouten er sober, ganske momumental og endrer seg lite fra et tiår til det neste.

I de siste tretti årene har tidsskriftet vist stor interesse for norsk samtidsarkitektur. To bygninger av Narud Stokke Wiig ble presentert i 1992: Jørn Naruds eget hus på Abbediengen i Oslo og utbygging av rådhuset i Sandvika. I 1997 fulgte Sverre Fehns fritidsbolig ved Mauritzberg slott i Sverige, og på slutten av året ble arbeider av Carl-Viggo Hølmebakk vist over hele 46 sider. 39-åringen var da helt i begynnelsen av sin karriere, og det var en imponerende debut i det prestisjetunge bladet.
         
Neste årgang ga plass til flere norske arkitekter, noen unge og en erfaren: Sverre Fehns museum på Domkirkeodden (1/1998) og et samfunnshus i Sveits av Rolf Gestlauer og Inger Mohne (6/1998). Og deretter (4/1998) Lepra-hospitalet i Lasur, India tegnet av de to studentene Jan Olav Jensen og Per Christian Brynhildsen, som fikk 20 sider. Siden har arbeider av Jenssen og Skodvin vært vist ti ganger. Det er vanskelig å tenke seg at noen arkitekter i verden har vært i bladet hyppigere enn dem. Første presentasjon (09/1999) var på 76 sider.
           
A+U 1/1999 var i sin helhet viet Sverre Fehn. Siden har det kommet et monografinummer til om en norsk arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk (10/2016). Mellom disse to heftene har det vært to andre rene norgesnumre: (12/2004) Norway. Fehn and His Contemporary Legacies og (13/2011) Norwegian Architecture. Towards Sustainability. Og mellom disse to heftene kom: (10/2009) Utzon, Fehn and Now. Architecture in Denmark and Norway. Det blir 4 ½ temahefter om norsk samtidsarkitektur. I tillegg har det japanske bladet vist mange norske bygninger i andre hefter av tidsskriftet.

Sverre Fehn ble den norske inngangsnøkkelen til A+U. I 1997, samme år som han fikk Pritzker-prisen, ble et av hans arbeider for første gang viste A+U. Presentasjonen av Carl-Viggo Hølmebakk, noen måneder senere, inneholdt et introduksjonsessay av den tidligere direktøren av det tyske arkitekturmuseet, Wilfried Wang, der han pekte på Fehn som Hølmebakks læremester.[9] Norsk arkitektur som en fortsettelse av arven etter Fehn, er den beretningen som A+U har vært mest opptatt av. Det er ikke så underlig. Eleganse, konstruktiv klarhet og en poetiske nerve gjorde Fehn til et viktig forbilde for norske arkitekter. Han var ikke bare en av verdens ledende arkitekter, men også en glimrende pedagog. I løpet av 24 år som professor ved AHO veiledet han hundrevis av studenter, og denne lærergjerningen er uten tvil en hovedgrunn til den kvalitative veksten i norsk arkitektur.

Ingen offentlige tiltak har stimulert norsk arkitektur som Nasjonale turistveier. Kombinasjonen av det dramatiske norske landskapet og små arkitektoniske installasjoner skapt av unge norske arkitekter har vært en stor internasjonale suksess. A+U har lagt vekt på norsk naturforståelse under overskriften «Sustainability». I lederen i Hølmebakk-nummeret (10/2016) understreker redaksjonen at den overveldende norske naturen inngir ærefrykt som i Hølmebakks Vøringsfoss-prosjekt balansere mellom frykt og kontroll. I en verden med en økende antall naturkatastrofer, er Hølmebakks åpne, klare og kraftfulle holdning til naturen en vekker, mener tidsskriftet. Slik får lærdommen fra Fehn og Norberg-Schulz en økologisk og eksistensiell aktualitet.

En effekt av A+Us vedvarende interesse for norsk arkitektur har vært at tidskriftet har trykt mange tekster som skal gjøre norsk arkitektur forståelig for et internasjonalt publikum. Etter at Wilfried Wang i 1997 introduserte Carl-Viggo Hølmebakk for A+Us lesere, har bladet publisert essays  skrevet av tolv ulike forfattere: Christian Norberg-Schulz, Mirei Yoshida, Kyna Leski, Thomas McQuillian, Morten Skjåstad, Karl Otto Ellefsen, Halvor Weider Ellefsen, Mirza Mujezinovic, Martin Braathen, Carl-Viggo Hølmebakk og undertegnede. Disse mange blikkene på norsk arkitektur har gitt oss et interessant materiale å studere når denne perioden av norsk arkitektur skal sammenfattes.

Publisert i Arkitektnytt


                       



[1] Arkitektur 8/1998 (Stockholm) og Arkitekten 15/2006 (København). Begge med oversiktsartikkel av UG.
[2] Utstillingen ble juryert av Svein Jørgensen og Erik Ødegård med Dag Rognlien som redaktør for katalogen og den drivende kraft bak prosjektet.
[3] Arkitekturmuseet laget også andre internasjonale utstillinger som ble finansiert av Utenriksdepartementet: Norwegian Wood, Biblioteket i Alexandria og Snøhetta. Det er beklagelig at UD ikke lenger har midler til finansierer dette og at det nå er slutt med slike internasjonale utstillinger produsert av Arkitekturmuseet (nå Nasjonalmuseet).
[4] Byggekunst 4-5/1986, 5-6/1990, 1-2/1996 og 2-3/2001.
[5] Hans grunnleggende bok Arts and Crafts Architecture kom i 1980, det året han ble redaktør.
[6] Bare to artikler i 1902 om bygninger fra Christian 4s tid.
[7] Med ”norske bygninger” menes bygninger tegnet av norske arkitekter (også de som befinner seg i utlandet) og bygninger i Norge (også de som er tegnet av utenlandske arkitekter).
[8] Lillehammer kunstmuseum, Villa Busk, Sametinget, Hamsun-senteret, Biblioteket i Alexandria og Operaen i Oslo.
[9] Forbindelsen mellom Hølmebakk og Fehn ble ytterligere understreket ved at monografinummeret om Fehn hadde et essay av Hølmebakk om Fehns eneboliger.